Jeg tror mange lever et liv de bare har lært seg til å bli vant med. En jobb som bare var forløpig og et hus som skulle pusses opp. Hva er det som skjer når vi setter oss ned en dag og slår oss til ro med det vi har? Hva er det som skjer med oss når vi bestemmer oss for å være fornøyde? Hva er det som skjer med oss når vi legger drømmene og planene på hylla? Hvorfor slutter vi å prøve, drømme og jobbe mot det vi brant for bak skolebenken?
Det gjør meg trist å tenke på så mange fine drømmer som flyter over oss, som så mange har gjemt bort, som bare blir plukket ned en sjelden gang, uten at noen vet det før du faller i søvn. Jeg kjenner selv mange som sitter på egenskaper og kunskaper de aldri får brukt, men hvorfor? Hva er det som stopper dem? – tid? Nei vi har i grunn all den tiden vi ønsker, vi har ingenting å tape, vi kan prøve til vi ikke klarer prøve mer. Ville vi ikke følt oss bedre da, å sette seg ned å bestemme seg for å legge det på hyllen er vell bedre når man veit man har prøvd (?)
Det er noe som stopper jenta i kassa på rimi fra å gå ut å bli det hun vil, det er noe eller noen som forteller henne at hun ikke kan. Det er noen som tidlig stjal drømmen fra en liten gutt om å bli proff fotballspiller, og i dag ler han av tanken. Det er noen som knuser drømmen til ei lita jente om å bli sanger. Samfunnet i dag viser oss alle disse fine tingene vi kan bli med den ene hånda og viser oss hvor umulig det er, og hvordan du må se ut og være om du skal oppnå dem, med den andre hånda.
Jeg har drømmer, de begynte store og jeg skulle klare dem, uansett hva, de ble mindre og mindre og nå er det ikke mye igjen av dem. Jeg har slått meg til ro med at jeg aldri vil bli noe regissør, men kanskje jeg kan skrive anmeldelser i et meningsløst magasin. Hvor på veien mistet jeg deler av drømmen, og hvorfor?
