Å stole på søvnen til å fikse opp for deg er feil. Det er så lett å tilbringe dagen på puta om ikke alt går din vei, eller om du ikke orker gi det en sjanse en gang. Det er ikke lett å opp på beina når bare tanken gjør deg sint og lei, når du ikke aner hva du skal stå opp for og du vet at hvis du gjør det er det bare av den grunn at alle forteller deg at det er hva du skal gjøre – om morgen står man opp. Det er trist å ha et ønske om å sove bort hele dagen sin, sove å håpe på at neste dag blir bedre. Mitt motto får om dagen en ny mening: «Morgendagen er mitt mål». Det pleide å bety at jeg ikke krever for mye av meg selv, at jeg tar steg for steg og er fornøyd med det. Nå ser jeg en annen side av det; morgendagen blir et mål fordi du håper den er bedre, har mer og gi, kanskje til og med tilnærmet «normal».
Søvn er alt annet en min beste venn om dagen. Jeg hører stadig vekk folk snakker om at de ikke får sove. Å ikke få sove er vanlig om du ikke har det så greit, men det er andre plager i søvn som blir plagsomt, som man kanskje ikke hører så mye om. Jeg er trøtt store deler av dagen og ekstra energi er noe jeg ikke har vært borti på flere måneder, kanskje til og med år. Jeg vil sove, sove og sove. Siden jeg ikke har mange pliktene i hverdagen heller så ender det ofte med at jeg sover så mye jeg vil, noe som resulterer i vondt i hode, slapp, forvirra og ikke bedre i humøret, så det hele er en stor bjørnetjeneste som jeg ikke tjener noenting på! Du kan si det er irriterende når folk forteller deg at det er viktig med en ordentlig døgnrytme, men av erfaring skal jeg aldri kjefte på mamma under en telefonsamtale hvor hun forteller meg nettopp dette. Det stemmer så mye, stå opp om morgen og sove om natta har så mye å si. Jeg vet, men jeg lærer ikke, jeg blir dag etter dag, time etter time lurt inn i søvn, som i verste fall ødelegger hele dagen min.
Jeg trodde en stund at døgnrytme er døgnrytme, sover du om dagen og er våken om natten blir vell det akkurat det samme som andre veien, men neida. Jeg er og forblir et nattmenneske, det har ingenting med helsen min å gjøre eller den noe kompliserte hjernen min, jeg bare trives best på natten. Har jeg det fint og nyter life så tror jeg ikke det har noe å si for meg om jeg er litt ekstra våken om natten, men er ikke alt på min side blir det å være våken om natten noe som forverrer det. Er i grunn ikke så vanskelig å innbille seg hvorfor; det er nok ikke noe bra for noen å være våken i mørke, legge seg i mørke og stå opp i mørket, i vatt fall ikke for noen som kanskje har litt vanskelig for å se noe annet en mørke til vanlig i tillegg. Jeg lærer ikke av den grunn (som vanlig). Grunnet at jeg sover så store deler av dagen uansett når jeg la meg dagen før ender jeg opp med å være oppe om natten. Min kjærlighet til natten tror jeg vi tar i et annen innlegg før dette innlegget tar hele siden.
Sov people jeg lover dere, døgnrytme er viktig til og med når det er mamma som forteller deg det!
